Børa

 Børa blir for tung og bære

Ligg på skuldrene som et blylodd

Magesyra brenn i halsen, og hjertet brister

Ryggen knekker

jeg faller sammen som en tom sekk

ingenting igjen

ingen styrke

ingen glede

intet håp

Tomt

Rått

Mørkt

"Han har visst glemt hvor han kommer fra"

Dette ble sagt i en samtale om en ung mann. Oppvokst i et hjem fullt av kjærlighet, omtanke, gode vilkår om du vil, kledd etter "siste mote". 

Han har godt betalt jobb, nettopp blitt pappa, planlegger å bygge hus som han nok må låne penger for å kunne bygge og liker å gå pent kledd. 

Jeg vet flere som liker å gå pent kledd... og som har lån i banken for å bygge hus...

Etter sigende skal han visst også være glad i å skryte av hvor mye han tjener, leve over evne og kle seg for fint og upraktisk i enkelte sammenhenger.

Hva var meningen med denne uttalelsen, som ble sagt i en nokså nedsettende og indignert tone?

Jeg svarer at det er en meningsløs uttalelse. 

Hvordan kan man noensinne glemme hvor man kommer fra, både på godt og vondt?

Jeg glemmer ikke hvor jeg kommer fra og tar andre valg enn det mine foreldre tok.

Eller: 

Jeg glemmer ikke hvor jeg kommer fra og sitter fast i mine foreldres bitterhet over drømmer de ikke fikk oppfylt. 

Helt sikker ikke så enkelt som det, men jeg tror jeg rører ved kjernen i det.

 

Ha fortsatt fortreffelig dag

Hva er min identitet?

Man sitter av og til og funderer på forskjellige ting, identitet er en av dem. 

Jeg har fundert på dette før. Jeg hadde til og med skrevet et passe langt og passe småirritert innlegg i bloggen min. som jeg slettet før jeg en gang publiserte det. Jeg hadde redigert og styrt med det, men det ble slettet likevel. Like greit.

Men nå har jeg begynt å fundere litt igjen.

Grunnen til at jeg begynte på det forrige innlegget var noe noen sa til meg; 

"Hvis du ikke har arbeid, er du ingen ting". 

Akkurat der og da reagerte jeg ikke så mye. Det var ikke før noe senere, etter at jeg hadde tenkt litt over uttalelsen ar jeg reagerte. Jeg ble litt paff og litt sinna.

Fordi;

Er det jobben som skal definere hvem eller hva jeg er? Har jeg ingen verdi som menneske uten jobb? Hvem bestemmer hva som skal definere hva eller hvem jeg er? Er jeg definert som en person uten resurser hvis jeg ikke har en jobb? Hvem har i det hele tatt satt frem tanken om at det er arbeidet som skal definere oss og "bestemme" hvem vi er?

Jeg hører og ser at mennesker som plutselig mister jobben, mister identiteten sin. At deres identitet er så tett knyttet til jobben at de føler de mister seg selv. Eller at ved for eksempel plutselig og alvorlig hårtap, var det en del av identiteten som forsvant.

At når de treffer på kjenninger eller nye bekjentskaper så er det første spørsmålet som blir stilt "hva jobber du med?", eller "hva gjør du, da?" Som om de da automatisk vet hvem de er.

Men, hvem er jeg da?
Etter å ha jobbet, blitt syk og delvis ufør, og nå uten fast jobb. 

Er jeg ingen da? 
Mistet jeg min identitet da jeg ikke lenger kunne jobbe?
Er jeg kun hun som ble syk og ufør? 
Er jeg kun hun som tilsynelatende går hjemme og ikke gjør noe? 

Der er sikkert mange flere "definisjoner" for meg som noen kunne finne på å tenke om meg. De får tenke hva de vil. Jeg vet hvem jeg er; sånn høvelig i alle fall.

Jeg vil rope ut at min identitet ikke bare er knyttet til jobben jeg hadde. Da hadde jeg vært hun kontordama, og ingenting mer. Men hva var jeg etter jobb og i helgene? 

Så tenker jeg at hvis jobben definerer identiteten, er jeg ingenting nå? Er jeg en person uten identitet? 
Nå ble jeg kanskje hun som gjentar seg selv?

Jeg føler i alle fall at jeg er mer enn den jobben jeg engang hadde, at jeg er mer enn min sykdom, at jeg er mer enn ufør og arbeidsledig.

Så kanskje jobben kun er en del av en persons identitet. Eller at hårsveisen er det, eller at sykdommen er det? Kun en liten del av hvem en person er.

Jeg nekter å tro at min identitet kun skulle være knyttet til jobben min, eller sykdommen min, eller hårsveisen min.

Hva er din identitet?

i følge Wikipedia: 

• Identitet i vid forstand brukes som et kulturelt og psykologisk uttrykk for det som en person, organisasjon eller gruppe oppfatter seg selv som, eller av andre oppfattes som (relativt) konstant. Ordet betegner da hva en person føler tilhørighet til. Identitet kan også inngå i en rekke ordkombinasjoner av ny dato, som «identitetskrise», «bedriftsidentitet».

Dette innlegget har tatt lang tid å skrive, det ble påbegynt helt tilbake i juni 2021, og forrige versjon sikkert en del tidligere enn det. 

Etter å ha gjort meg disse tankene om identitet, og min identitet, tenker jeg at denne uttalelsen ble gjort for å provoserer frem disse tankene. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde tenkt over dette tidligere. Så hva sier det om meg?

Ha en fortsatt strålende dag