Dette ble sagt i en samtale om en ung mann. Oppvokst i et hjem fullt av kjærlighet, omtanke, gode vilkår om du vil, kledd etter "siste mote".
Han har godt betalt jobb, nettopp blitt pappa, planlegger å bygge hus som han nok må låne penger for å kunne bygge og liker å gå pent kledd.
Jeg vet flere som liker å gå pent kledd... og som har lån i banken for å bygge hus...
Etter sigende skal han visst også være glad i å skryte av hvor mye han tjener, leve over evne og kle seg for fint og upraktisk i enkelte sammenhenger.
Hva var meningen med denne uttalelsen, som ble sagt i en nokså nedsettende og indignert tone?
Hvordan kan man noensinne glemme hvor man kommer fra, både på godt og vondt?
Jeg glemmer ikke hvor jeg kommer fra og tar andre valg enn det mine foreldre tok.
Eller:
Jeg glemmer ikke hvor jeg kommer fra og sitter fast i mine foreldres bitterhet over drømmer de ikke fikk oppfylt.
Helt sikker ikke så enkelt som det, men jeg tror jeg rører ved kjernen i det.
Ha fortsatt fortreffelig dag
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar