Klikken

 Du er lei klikken, sier du

        Men du sitter jo midt i en

Du er lei politikken

        Men du er jo en del av den

Vet du at klikken er ekskluderende?

At politikken er der for å holde klikken lukket?

Du er kanskje ikke ikke bevisst på det, eller er du?

Jeg har forstått det nå

avvisningen svir selv om den blir servert med et smil

Jeg trenger ikke klikken din

jeg kan lage min egen

helt alene

Børa

 Børa blir for tung og bære

Ligg på skuldrene som et blylodd

Magesyra brenn i halsen, og hjertet brister

Ryggen knekker

jeg faller sammen som en tom sekk

ingenting igjen

ingen styrke

ingen glede

intet håp

Tomt

Rått

Mørkt

"Han har visst glemt hvor han kommer fra"

Dette ble sagt i en samtale om en ung mann. Oppvokst i et hjem fullt av kjærlighet, omtanke, gode vilkår om du vil, kledd etter "siste mote". 

Han har godt betalt jobb, nettopp blitt pappa, planlegger å bygge hus som han nok må låne penger for å kunne bygge og liker å gå pent kledd. 

Jeg vet flere som liker å gå pent kledd... og som har lån i banken for å bygge hus...

Etter sigende skal han visst også være glad i å skryte av hvor mye han tjener, leve over evne og kle seg for fint og upraktisk i enkelte sammenhenger.

Hva var meningen med denne uttalelsen, som ble sagt i en nokså nedsettende og indignert tone?

Jeg svarer at det er en meningsløs uttalelse. 

Hvordan kan man noensinne glemme hvor man kommer fra, både på godt og vondt?

Jeg glemmer ikke hvor jeg kommer fra og tar andre valg enn det mine foreldre tok.

Eller: 

Jeg glemmer ikke hvor jeg kommer fra og sitter fast i mine foreldres bitterhet over drømmer de ikke fikk oppfylt. 

Helt sikker ikke så enkelt som det, men jeg tror jeg rører ved kjernen i det.

 

Ha fortsatt fortreffelig dag

Hva er min identitet?

Man sitter av og til og funderer på forskjellige ting, identitet er en av dem. 

Jeg har fundert på dette før. Jeg hadde til og med skrevet et passe langt og passe småirritert innlegg i bloggen min. som jeg slettet før jeg en gang publiserte det. Jeg hadde redigert og styrt med det, men det ble slettet likevel. Like greit.

Men nå har jeg begynt å fundere litt igjen.

Grunnen til at jeg begynte på det forrige innlegget var noe noen sa til meg; 

"Hvis du ikke har arbeid, er du ingen ting". 

Akkurat der og da reagerte jeg ikke så mye. Det var ikke før noe senere, etter at jeg hadde tenkt litt over uttalelsen ar jeg reagerte. Jeg ble litt paff og litt sinna.

Fordi;

Er det jobben som skal definere hvem eller hva jeg er? Har jeg ingen verdi som menneske uten jobb? Hvem bestemmer hva som skal definere hva eller hvem jeg er? Er jeg definert som en person uten resurser hvis jeg ikke har en jobb? Hvem har i det hele tatt satt frem tanken om at det er arbeidet som skal definere oss og "bestemme" hvem vi er?

Jeg hører og ser at mennesker som plutselig mister jobben, mister identiteten sin. At deres identitet er så tett knyttet til jobben at de føler de mister seg selv. Eller at ved for eksempel plutselig og alvorlig hårtap, var det en del av identiteten som forsvant.

At når de treffer på kjenninger eller nye bekjentskaper så er det første spørsmålet som blir stilt "hva jobber du med?", eller "hva gjør du, da?" Som om de da automatisk vet hvem de er.

Men, hvem er jeg da?
Etter å ha jobbet, blitt syk og delvis ufør, og nå uten fast jobb. 

Er jeg ingen da? 
Mistet jeg min identitet da jeg ikke lenger kunne jobbe?
Er jeg kun hun som ble syk og ufør? 
Er jeg kun hun som tilsynelatende går hjemme og ikke gjør noe? 

Der er sikkert mange flere "definisjoner" for meg som noen kunne finne på å tenke om meg. De får tenke hva de vil. Jeg vet hvem jeg er; sånn høvelig i alle fall.

Jeg vil rope ut at min identitet ikke bare er knyttet til jobben jeg hadde. Da hadde jeg vært hun kontordama, og ingenting mer. Men hva var jeg etter jobb og i helgene? 

Så tenker jeg at hvis jobben definerer identiteten, er jeg ingenting nå? Er jeg en person uten identitet? 
Nå ble jeg kanskje hun som gjentar seg selv?

Jeg føler i alle fall at jeg er mer enn den jobben jeg engang hadde, at jeg er mer enn min sykdom, at jeg er mer enn ufør og arbeidsledig.

Så kanskje jobben kun er en del av en persons identitet. Eller at hårsveisen er det, eller at sykdommen er det? Kun en liten del av hvem en person er.

Jeg nekter å tro at min identitet kun skulle være knyttet til jobben min, eller sykdommen min, eller hårsveisen min.

Hva er din identitet?

i følge Wikipedia: 

• Identitet i vid forstand brukes som et kulturelt og psykologisk uttrykk for det som en person, organisasjon eller gruppe oppfatter seg selv som, eller av andre oppfattes som (relativt) konstant. Ordet betegner da hva en person føler tilhørighet til. Identitet kan også inngå i en rekke ordkombinasjoner av ny dato, som «identitetskrise», «bedriftsidentitet».

Dette innlegget har tatt lang tid å skrive, det ble påbegynt helt tilbake i juni 2021, og forrige versjon sikkert en del tidligere enn det. 

Etter å ha gjort meg disse tankene om identitet, og min identitet, tenker jeg at denne uttalelsen ble gjort for å provoserer frem disse tankene. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde tenkt over dette tidligere. Så hva sier det om meg?

Ha en fortsatt strålende dag

Inne

 Jeg ble sittende inne i dag, igjen

Våknet med hodepine, den som sitter bak øynene og fortsetter bakover og blåser hull i bakhodet.

Stod opp, frokost.

Kjøkkenmaskina står på benken, venter på at jeg skal sette brøddeig. Deg gjør jeg.

Må gjøre ren stekeovnen. Stekte kyllingfilet i folie her forleden dag, men glemte at jeg måtte legge pakken i en stekeform. Det ble lekkasje i folien. Jeg setter på rett program på komfyren. Vasker og gjør rent. Ble ikke helt rent, har ikke energi eller ork til å skrubbe. Rent nok til å steke brødene. 

Venter til brøddeigen er ferdig hevet. Lønsj og så bake ut brødene. Så steke. 

Imens sitter jeg inne og venter. Ser på videoer på YouTube. Orker ikke strikke. Føler meg litt apatisk. Tenker at jeg skulle vært ute og gått meg en tur. I dag, igjen, blir det med tanken. Jeg blir sittende inne.

Brødene er ferdig stekte. Lukter godt av nybakte brød. Fornøyd

Tiden snirkler seg videre. Ser litt mer på YouTubevideoer. Ikke noe matnyttig. Livesending fra vulkanutbruddet på Island. Er visst litt hekta.

I dag blar jeg forbi alle strikkepodcastene jeg bruker å se på. Nye episoder har kommet ut. Blar forbi, orker ikke å se på nå. 

Er innom Facebook. Svarer på et innlegg i en gruppe jeg er med i. Ellers blar jeg bare nedover veggen. Er ikke noe som engasjerer.

Har en bok liggende som jeg har begynt å lese i. Den er det lenge siden jeg har lest i. Tom Egeland, en Bjørn Beltøhistorie. Jeg liker de. Men nå er det lenge siden jeg har lest.

Sitter fortsatt inne. 

Tenker at det begynner å nærme seg middagstid. Jeg har ikke noe fornuftig å lage. Kanskje spaghetti med kjøttboller? Men urtebaguetten jeg kunne servert til gikk i søpla her om dagen. Jeg skulle lage pasta. sånn varm i posen sak. Det gikk hull i posen, pastaretten ble ødelagt. Det ble pizza i stedet. 

Jeg skulle spilt inn en ny episode av min egen strikkevlogg. Har egen kanal på YouTube. Men med hodepine og lett apati er det ikke noe vits i. Blir bare tull. Får ta det i helga i stedet. 

Strikketøyet ligger i kurven ved siden av stolen min. Ser ikke på det engang.

Hodepinen har avtatt utover dagen. Nesten borte, men energien er ikke der.

Våren er kommet. Bjørka står i full blomst. Gåsungene er sprunget helt ut. Begge sprer om seg med pollen. Jeg har pollenallergi...

Jeg ble sittende inne i dag - jeg burde ha gått ut en tur.

Tanker

Jeg var i byen sammen med mannen i dag. Mens han hadde et par avtaler satte jeg meg på en kafe med en kopp kaffe og strikketøyet.

Pinne for pinne, sjekket jeg mønsteret, fant rytmen i pinnene og tankene vandret.

Ingenting spesielt, bare litt her og litt der, om alt mulig. Når jeg sitter slik og lar tankene fly, kommer det andre tanker. Tanker som tar litt mer plass. Tanker som går rett i nerven, som gjør litt vondt. Jeg banner litt stille for meg selv. 

Avledningsmanøver.

En ny slurk kaffe. Sjekke neste pinne på mønsteret. Finner rytmen i pinnene. Tankene flyr igjen.

Nå funderer jeg på disse tankene. De som gjør vondt. De som handler om de dumme tingene jeg har gjort, og sagt. De tingene som jeg syns var dumme, og som jeg ønsker jeg ikke hadde gjort eller sagt.

De tingene som jeg ikke kan gjøre noe med nå. Jeg tar et dypt åndedrag og puster ut med ett sukk.

Avledningsmanøver.

En ny slurk kaffe, sjekker neste pinne på mønsteret, lar pinnene finne rytmen igjen.

Hvorfor kommer disse tankene? De er jo totalt unyttige. De bare kommer. Hvorfor får de meg til å reagere på denne måten. Med angst i magen og vondt i brystet. Med stille banning og dype sukk for å lede tankene over på noe annet.

Jeg kjenner litt på disse følelsene. Tenker at jeg ikke kan gjøre så mye med tankene. De kommer bare. Men jeg kan gjøre noe med hvordan jeg reagerer. Jeg kan la tankene komme, og kjenne på reaksjonen. Kjenne at det gjør litt vondt, men det er ikke farlig. Det er ingen som står og kjefter på meg, det er ingen som står og slår meg. Det er ingen som sitter der og ler av meg.

En ny slurk kaffe, denne gangen er den blitt kald. Ikke så god. Sjekker neste pinne i mønsteret og lar pinnene finne rytmen.

Disse tankene, av og til ganske pågående. Av og til nytter det ikke å banne litt for seg selv, eller ta et dypt åndedrag og puste ut med et sukk. Av og til gjør det litt mer vondt. Det er slitsomt.

Mannen kommer, vi spiser lunsj. Texaslunsj med egg, bacon, bønner i tomatsaus
med pølsebiter i og masse pommes frites. Det er godt. Vi prater litt. Mannens bil har kanskje fått dødsdommen. Noe er gåent, potensielt dyrt. Han skal innom en plass til før vi setter nesen hjemover igjen.

På turen hjem blir jeg igjen sittende i tanker. Denne gangen ikke de vonde tankene som sniker seg innpå. Nå tenker jeg på hva jeg tenkte på tidligere, om disse vonde tankene. Jeg tenker at når jeg kommer hjem må jeg skrive ned dette. Dele tankene mine med andre. Mine tanker er kanskje gjenkjennbare hos andre.

Jeg kikker ut gjennom vinduet i bilen. Lav høstsol skinner. Det er vindstille, vakkert. Jeg lukker øynene og sover litt, slik jeg ofte gjør når vi har vært på bytur. 

Tankene er stille.

Jeg ville

 Jeg ville vekk

Gikk meg vill

Den eneste veien jeg fant var tilbake

Mørket var stort

Som et sort hull

Den eneste veien jeg fant var tilbake

Veien var lang

Uendelig

Den eneste veien jeg fant var tilbake

Jeg satt fast

Kom ikke videre

Den eneste veien jeg fant var tilbake