Tanker

Jeg var i byen sammen med mannen i dag. Mens han hadde et par avtaler satte jeg meg på en kafe med en kopp kaffe og strikketøyet.

Pinne for pinne, sjekket jeg mønsteret, fant rytmen i pinnene og tankene vandret.

Ingenting spesielt, bare litt her og litt der, om alt mulig. Når jeg sitter slik og lar tankene fly, kommer det andre tanker. Tanker som tar litt mer plass. Tanker som går rett i nerven, som gjør litt vondt. Jeg banner litt stille for meg selv. 

Avledningsmanøver.

En ny slurk kaffe. Sjekke neste pinne på mønsteret. Finner rytmen i pinnene. Tankene flyr igjen.

Nå funderer jeg på disse tankene. De som gjør vondt. De som handler om de dumme tingene jeg har gjort, og sagt. De tingene som jeg syns var dumme, og som jeg ønsker jeg ikke hadde gjort eller sagt.

De tingene som jeg ikke kan gjøre noe med nå. Jeg tar et dypt åndedrag og puster ut med ett sukk.

Avledningsmanøver.

En ny slurk kaffe, sjekker neste pinne på mønsteret, lar pinnene finne rytmen igjen.

Hvorfor kommer disse tankene? De er jo totalt unyttige. De bare kommer. Hvorfor får de meg til å reagere på denne måten. Med angst i magen og vondt i brystet. Med stille banning og dype sukk for å lede tankene over på noe annet.

Jeg kjenner litt på disse følelsene. Tenker at jeg ikke kan gjøre så mye med tankene. De kommer bare. Men jeg kan gjøre noe med hvordan jeg reagerer. Jeg kan la tankene komme, og kjenne på reaksjonen. Kjenne at det gjør litt vondt, men det er ikke farlig. Det er ingen som står og kjefter på meg, det er ingen som står og slår meg. Det er ingen som sitter der og ler av meg.

En ny slurk kaffe, denne gangen er den blitt kald. Ikke så god. Sjekker neste pinne i mønsteret og lar pinnene finne rytmen.

Disse tankene, av og til ganske pågående. Av og til nytter det ikke å banne litt for seg selv, eller ta et dypt åndedrag og puste ut med et sukk. Av og til gjør det litt mer vondt. Det er slitsomt.

Mannen kommer, vi spiser lunsj. Texaslunsj med egg, bacon, bønner i tomatsaus
med pølsebiter i og masse pommes frites. Det er godt. Vi prater litt. Mannens bil har kanskje fått dødsdommen. Noe er gåent, potensielt dyrt. Han skal innom en plass til før vi setter nesen hjemover igjen.

På turen hjem blir jeg igjen sittende i tanker. Denne gangen ikke de vonde tankene som sniker seg innpå. Nå tenker jeg på hva jeg tenkte på tidligere, om disse vonde tankene. Jeg tenker at når jeg kommer hjem må jeg skrive ned dette. Dele tankene mine med andre. Mine tanker er kanskje gjenkjennbare hos andre.

Jeg kikker ut gjennom vinduet i bilen. Lav høstsol skinner. Det er vindstille, vakkert. Jeg lukker øynene og sover litt, slik jeg ofte gjør når vi har vært på bytur. 

Tankene er stille.

Jeg ville

 Jeg ville vekk

Gikk meg vill

Den eneste veien jeg fant var tilbake

Mørket var stort

Som et sort hull

Den eneste veien jeg fant var tilbake

Veien var lang

Uendelig

Den eneste veien jeg fant var tilbake

Jeg satt fast

Kom ikke videre

Den eneste veien jeg fant var tilbake

Noen dager

 Noen dager er bedre enn andre

Noen dager ligger sløret foran øynene

veien mellom smil og tårer er kortere

tankene mørkere, sinnet tyngre

det er vanskeligere å holde hodet høyt og blikket klart

Noen dager er tyngre enn andre

alt er et ork

hele tiden sliten

orker ikke gjøre noe

finner ikke noe å glede seg til

orker ikke

Noen dager er gode

Smilet sitter løst og lett

hodet hevet og blikket klart, det er en lek

klart sinn og glade tanker

Noen dager er gode

Full av energi

Kreativiteten blomstrer

får gjort så mye, det er deilig

De gode dagene bærer vi med oss, ser tilbake på og smaker på

når dagene er dårlige -

da kan man hente frem minnet om den gode dagen

den dagen da tankene var lyse

smilet satt løst og ledig

Med øynene fulle av tårer, hjertet fult av skuffelse, med hodet bøyet og fylt med vonde tanker

Da henter jeg frem minnet om den gode dagen

Da tenker jeg at denne dagen skal bli bra den også

Noen dager er det vanskelig å se de gode tingene

Noen dager er det vanskelig å huske den gode dagen

Noen dager er det vondt å tenke på den gode dagen

Noen dager føles alt bare håpløst

motløst

det er nesten umulig å feste blikket fremover

tankene kverner i hodet - uten stopp - uten pause - ingen lise

smerte i kropp og sjel

Hvor er den gode dagen da?

Dypt i hjertet ligger kimen,

den vesle spiren som en dag vokser seg stor og sterk

som viser veien til en ny dag

en ny dag med styrke

en ny dag med smil og latter, med mot og håp

med lykke og gode tanker

med ro i kropp og sjel

Atter en god dag

Velkommen til Jeg og min psykiske helse

Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg har en annen blogg som heter Annes hobby og handarbeid. Der var tanken at det skulle handle mest om handarbeid, og litt om hverdagslige ting. Den bloggen finner du her

Etter at jeg ble disgnostisert med Bipolar lidelse type 2, ble det skrevet litt mer om psykisk helse. Jeg føler nå at jeg må skille litt mellom det som handler om håndarbeid og det som handler om psykisk helse. Derfor denne nye bloggen.

Her vil jeg her dele mine tanker om psykisk helse og hvordan jeg har det med min sykdom. Oppturer, nedturer, og vanskelige ting.

Min motivasjon for å dele mine erfaringer?

Jeg ønsker at med min blogg og mine betraktninger, tanker og erfaringer kan være med å hjelpe med å spre oppmerksomhet rund psykisk helse, og å være til inspirasjon og hjelp til andre som sliter psykisk. Hvis jeg kan hjelpe andre med å forstå bedre hva det handler om og hvordan det oppleves å være psykisk syk, er det en bonus. Jeg håper i alle fall at noen kan dra nytte av det jeg skriver.

Noen ganger kommer det som vanlig tekst, andre ganger i diktformat. Jeg er ingen stor poet, jeg tar ikke høyde for å være det heller. Det jeg prøver på er å være meg selv, være ærlig, og være komfortabel med det.

Jeg er medlem i en gruppe på Facebook som heter Bipolar Lidelse Norge. Når jeg leser andres innlegg om deres sykdom, om hvordan de har det fra dag til dag, hvordan det er vanskelig å håndtere sin egen sykdom, hvordan helsevesenet ikke alltid er der og er så hjelpsomme som vi ønsker oss, -ja noen ganger bent frem fraværende, blir jeg minnet på at det er ikke jeg som har det verst. 

Jeg tar ikke utgangspunkt i å fremstille det slik heller. Jeg føler meg heldig som har en grad av sykdommen jeg kan håndtere og holde i sjakk. Ja, jeg har medisiner. Ja, jeg har fått innvilget gradert uførhet. Nei, jeg jobber ikke. 

Psykisk helse er en av disse "usynlige '" sykdommene. Det synes ikke bestandig utenpå at vi er syke og sliter som bare pokker. Vi går ut når vi har gode dager, og holder oss hjemme når det river som verst. 

Det er helt normalt å møte fordommer. 

Det er helt normalt å må kjempe mot stigma knyttet til psykisk lidelse. 

Det er helt normalt at vi møter mistro, og manglende forståelse fra våre medmennesker og helsevesen. 

Det er helt normalt at vi opplever at venner trekker seg mer og mer tilbake, og til slutt er de ikke der lengre. 

Det er helt normalt at vi opplever at så snart det blir kjent at man har en psykisk lidelse vet andre ikke helt hvordan de skal reagere eller oppføre seg. 

Psykiske lidelser er vanskelige å snakke om, og det er kan være vanskelig å søke hjelp, og noen ganger kommer hjelpen for sent.

Kanskje med mer åpenhet og normalisering av psykiske sykdommer kan vi unngå dette. Kanskje at med mer kunnskap om psykisk helse, kan man hjelpe noen med å få den hjelpen de trenger.

Jeg håper det

Tidligere innlegg om temaet finner dere her. Eldste først.

Noe slutter

17. mai

Smerten

Ser du meg?

Siden sist

Jobb eller

Takler ikke endringer så bra

En får vokte seg

Du må ikke komme her å være sur

Han en fortsatt fin dag der ute.